Ørretboms - med fluefiske som livsstil

Orginalfilmen fra 2004

Utsolgt/Sold out

Ørretboms 2 - Kodeknekker'n

Oppfølgeren til originalfilmen fra 2004 - Ørretboms.

Ørretboms 3 - Island

Det store fluefiskeeventyret på Island. Et uoppdaget land for en ørretfisker...

Ørretboms 4 - Jurassic Lake

I den første filmen noensinne fra Jurassic Lake får du se et fantastisk miljø og fluefiske.

Bare en hund...

amalie_loke


En hund ble påkjørt ved Eina. Hund døde, står det i en liten notis i avisa. Så er han glemt. Borte. Men ikke for oss, og her er historien bak.

For første gang på 7 år hadde vi spart opp nok penger til å reise på en ordentlig ferietur med hele familien. Jeg, Hege og ungene. Vi hadde gledet oss og drømt om denne turen et helt år. Ja, vi voksne gledet oss nesten enda mer enn barna, vil jeg tro. Hele familien skulle på ei ukes tur til varmere strøk. Det vil si, nesten hele familien, for Loke, vårt kjære firbeinte familiemedlem skulle for første gang være igjen hjemme. For så vidt ikke noe uvanlig i det, men for Loke ble det spesielt.

Loke var en hannhund på nesten 7 år og 40 kilo av rasen Dobermann. En selvsikker, topptrent hund som var den første hannhunden av rasen Dobermann som ble godkjent som ettersøkshund i Norge. Ja, jeg var stolt den dagen vi gikk opp til ettersøkshundprøva. Han kom fra en brukshund- kennel langt inn i Sverige, fra en sånn type hundekennel som bare avler på harde, mentalt sterke arbeidsjern av noen hunder. Vi måtte gjennom lange forhør for å bli ansett skikket til å ha en slik hund som krevde så mye konsekvens og stabilitet. Det var en personlighet av en hund som mannfolk snudde seg drømmende etter på gata, og ungene vek til side for når han passerte. Men de som kjente han visste at han hadde et hjerte av gull, og elsket unger.

Dattera vår, som var like gammel som hunden, var uadskillelig knyttet til Loke. Og Loke like uadskillelig knyttet til henne. Et sånn lojalt og altoppslukende forhold som bare hunder og unger er i stand til å få sammen. Og til tross for at han var et temperamentsfullt og knallhardt beist av en hund, så var han alltid rolig og mild blant barn. Ja, nærmest overdrevent rolig og god blant barn. Som om han visste at barn trengte trygghet og tillit. Alle småjentene i nabolaget kunne løpe og leke trygt i hagen dagen lang, og det eneste hunden Loke gjorde var å speide med lange blikk over gjerdet etter mulige farer for barna. Han kunne i ene sekundet snu seg blodig alvorlig mot gjerdet, og flekke tenner og snerre mot det han anså som en trussel - og i neste sekund snu seg mot barna, og være den mest tolerante vokter, som gladelig lot seg rive i ørene og bli dyttet rundt. Av jenteungene. Han passet på dem, uten at barna engang merket det. Hele tiden. Pliktoppfyllende og alvorlig.

Det eneste Loke ikke taklet var å bli skilt fra familien sin. Oss. Flokken hans. Dem han hadde dedikert livet til å passe på. Han sluttet å spise og ble trist og deppet når han ble tvunget til å være borte fra oss for en dag eller to. Ja, på en måte var det greit, for de som passet på ham de ytterst få gangene han måtte være borte fra oss, opplevde han bare som rolig. Dus og fin å ha med å gjøre. Men innerst inne følte han nok bare savn, og var nok aldri helt seg selv med det tilsynelatende rolige ytre. Jeg vil tro omtrent slik vi folk kan være når savn blir stort. Han taklet ikke å være borte fra flokken sin.

Så kom nå omsider stunden da vi skulle dra. Mor Hege pakket og ordnet, og jeg tok med hunden Loke på et par reale gutteturer. Vi syklet, svømte, apporterte og hadde det kongebra sammen et par dager. Og pratet sammen slik bare en glad hundeeier kan prate med hunden sin. Lå i gresset, nøyt sola og strøk på hunden og pratet.

Så dro vi. Og vi dro langt unna, og så lenge som Loke aldri hadde opplevd før. Ja, vi ble borte i uendelige dager. For Loke.

Han var stengt inne i buret sitt noen timer på dagtid, der vi hadde sendt han på «ferie». En god og trygg plass hos svigerforeldrene. Men for hunden Loke var det ikke noen god plass. Det opplevdes nok bare som en plass langt unna oss. Så han la på alle krefter, og beit og sprengte seg gjennom to låser i buret, åpnet ei låst dør og sprang så fort han kkunne nedover en grusvei og ut på hovedveien for og finne igjen flokken sin. Og der kom det en bil i full fart.

Resten er historie, en stakkars brukket hundenakke og en trist far som aldri skulle ha reist på ferie så lenge fra hunden Loke.

Svigerfar hadde alt gravlagt Loke da vi kom til Norge igjen. Det var først da vi fikk vite det tragiske som hadde skjedd. Jeg takket ham noe gråtkvalt for at han hadde tatt vare på kompisen min, men sa pent til svigerfar at vi måtte grave ham opp igjen, for jeg ville ta han med hjem og gravlegge ham i hagen vår. Der han var som hjemme. Vi gravde han forsiktig opp igjen, og jeg bærte Loke ned til bilen og la ham pent bak i bagasjerommet. Vi kjørte hjem. Jeg bærte hunden forsiktig ut i hagen. Han var dødsstiv og kald. Så trist ut.
Dattera mi gråt hele kvelden. Jeg også. Den 6 år gamle jenta fikk med seg ei bøtte med lunkent vann og en klut ut i hagen. Satte seg ned ved hunden, gråt, og tørket av ham jord og skitt slik at han skulle se fin ut.

Jeg tok spaden og gravde en fin grav i hagen. Øverst ved lekehuset. Datter Amalie gråt og sang en sang for Loke i det jeg la ham forsiktig ned i graven. Hege tente et lys. Det brant langt utover natten…


André

loke_minne

 

 

loke_andre

 

Mer om ettersøkshunden Loke - trening, historier og bilder